Bursdag i San Fran…

En myk og deilig start på dagen med to partier sjakk i senga.
Et veldig deilig parti der jeg, etter å ha tatt en real bukk, greide jeg å karre i land en remis.
(De Eldre; Jeg vet ikke hva dere husker av sjakk-VM, men «en bukk» er å drite seg skikkelig ut med et veeeeeeeeeeeldig dårlig trekk.)
Det andre partiet tapte jeg så glatt som bare det. Helt greit, fyren var klart bedre, han hadde en lekker plan. Jeg var glad jeg greide å holde ut i 42 trekk.
Med andre ord – en nesten perfekt start på en bursdags-dag.

Jeg har tatt en særdeles rolig variant av en bursdag. Det er typisk meg uansett.
Den dagen har jeg bare feiret 1 gang, da fylte jeg 30, og selv DA ble det en rolig pizza med noen få venner.
Ikke akkurat party-animal når det er jeg som skal stå i sentrum.
Ellers – oh yeah. Jeg spytter som kjent ikke i glasset.
Jeg tok med meg boka til parken min, koste meg noen timer med den i sola.
Jeg er lei av å være turist og «sightse» nå, jeg ville bare ha en vanlig feriedag.

20150102_124313Yerba Buena Gardens er en søt lite park med svært få uteliggere.
Den ligger rett utenfor døra på hotellet, så det er digg å bare stikke innom der å chille.
De eksentriske uten hjem ligger på gresset, de straighte sitter på benkene.
Perfekt for meg.
Jeg orket ikke sitte der så mange timer som jeg ville, da jeg begynner å bli skikkelig syk.
(Jeg ser ikke frem til aircondition på flyet i 14 timer i morgen…)

Turen til Napa gikk i vasken. Mr Bartender er fortsatt syk og lligger flat ut.
Jeg er ikke så ille, men vet ikke om jeg hadde vært helt tilstede selv på vinsmaking i dag.
Han bor rett ved meg, så da tar jeg en liten tur dit, spiser litt bursdagssuppe og deler en vin.
Det blir sikkert like hyggelig.

Alle skriftlige oppgaver skal ha en konklusjon:

Jeg er ganske lei nå.
Akkurat så lei man skal være når man er på vei hjem.
Jeg tror jeg har hatt én ferie jeg ikke ville hjem fra.
Det var på språkreise i Malta, som fjortis, der man selvsagt blir forelsket (min het Daniel og var fra Hitra, han ble ikke forelsket i meg) hele verden går under og slutter å gi mening når man må si ha det til 3 uker med nye vennskap.
Vel, nå er jeg lei uteliggere, høylytte folk, folkemengder og jeg er lei alt det overhøflige.
Jeg absolutt hater å spise på amerikanske restauranter, de skal mase firemillionerfemhundreogsatans ganger om alt er ok. Er maten ok? Er service ok? Er DU ok?
Kanskje det er derfor jeg liker meg så godt i Chinatown.
Ikke bare har de den aller beste maten jeg har smakt, men de har tableservice, du bestiller (det som står foreslått i menyen, det er med andre ord ikke titusenfirehundreogatten tilleggsting du enten må si ja eller nei til), får mat, eter, betaler og that`s it.
Jeg forstår ikke hvorfor alle skal si «sorry» hele tiden.
Jeg bor i 8. etg, må ta heisen, og når folk kommer på i 3. skal de si sorry.
Når folk går en halv jævla meter unna deg på gaten, skal de si sorry.
HVORFOR??????????
Jeg ble anbefalt at USA skulle være et perfekt sted for meg, men jeg har skjønt mer og mer at Europa er mer greia mi.
Litt overlegen fransk service – midt i blinken.
Jeg føler jeg kan sitte alene, ta et glass vin og en NORMAL matporsjon, bruke tid på det, uten å ta opp plass.
Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å dra hit noe mer, det kommer jeg helt sikkert.
Jeg vil se absolutt alt av San Fran, kanskje bo på andre siden av byen og dra når det er bittelitt varmere i lufta.
Det som ER deilig med denne byen er de normale folka. du vet, de som jobber, og har et sted å bo.
De er hyggelige, de er interessert, de komplimenterer, de vil hjelpe, de vil at du skal ha det bra.
Jeg har kommet i snakk med opptil flere på gata kun pga tattoo`en jeg har i nakken. Enkel icebreaker.
Akkurat sånt opplever man ikke ofte i Frankrike.
Men jeg er en ensom person, jeg liker å være ensom, en «loner» om du vil.

Vel, det har vært moro å dele reisebrev.
Det har helt sikkert fått meg til å gjøre litt mer enn jeg normalt ville gjort.
Jeg er fortsatt livredd for å gå inn dører jeg aldri har gått inn før, jeg er fortsatt livredd for å gå gater jeg aldri før har gått, men jeg har gjennomført det.
Jeg har vært timesvis ute i gatene hver dag, jeg har måttet gå inn dører jeg aldri har gått inn før, hver eneste dag.
Det har gått greit, men jeg har vært langt utenfor min komfortsone.
Det var jo et mål med denne turen – Tøff deg opp litt, Marthine!!!!!

Jeg er spent på å gå på vekta når jeg kommer hjem.
Jeg er sikkert en av de få som drar til USA og går NED i vekt.
San Francisco er en god treningsøkt 🙂

Hasta la vista, mutter & fatter.
De neste ukene blir det sofa, vin og Lego-bygging.

Reklamer

Slapp deilig feiring, slapp deilig dagen derpå…

Det var en særdeles behagelig feiring i går.
Jeg gikk ut kl 23, tenkte jeg skulle spise meg inn i det nye året med saftig burger på dineren som er rett ved.
Med en gang jeg kom ut døra forsto jeg at jeg faktisk ikke har sett en full amerikaner ennå.
DET var flust av de nå.
Jeg merket jeg ble sliten etter bare 30 sekunder med dette, og angret da med andre ord IKKE på at jeg droppet å stikke til vannkanten for å se fyrverkeri.
Amerikanere er høylytte nok fra før, og når de har fått i seg en rusbrus, så blir de tydeligvis så døvhørte at de må hyle, skrike, falle, le og si OH MY GOD, så hele verden hører de.
Ok, jeg var sikkert like ille når jeg var fjortis – men jeg forbeholder meg retten til å hate det litt nå allikevel.
Jeg fikk en deilig burger, jeg fikk noen deilige øl, men siden de er så jævla effektive med servering i dette landet, så ble jeg ferdig 15 minutter før midnatt.
Egentlig perfekt – da kunne jeg ta årets siste/årets første pils på Annabelle`s.
Det var hyggelig, jeg ble til 00:15, og følte at, jaja, nå var det over, nå kan jeg endelig legge meg uten å ha vært totalt kjedelig & døv.
Jeg sovnet som vanlig kl 7…

Mr Bartender er fortsatt syk, jeg har blitt noe bedre, så denne vin-turen kan nok henge i en tynn tråd nå. (Dette får jeg vite i kveld.)
Vel, det hadde bare vært et stort uventet pluss allikevel, så hvis det blir noe av, blir jeg selvsagt happy som bare det, blir det ikke noe av, så ødelegger ikke det en dritt.
I morgen har jeg bursdag, jeg skal kose meg uansett.

Jeg tok en spicy lunch i Chinatown igjen i dag, gikk litt rundt uten mening, fant sjakklubben min, som var et stengt bibliotek, handla meg en flaske vin, så nå skal jeg spille et parti sjakk online og kose meg glugg i hjel (som alltid.)
Jeg savner å spille fulle partier med sjakk på tid (Live Chess), det har for det meste gått i «1 trekk pr døgn»-partier.

20150101_142728
Eeeeeendelig fikk jeg en sånn teit kake med visdomsord.
Nå blir sikkert 2015 et bra år.

20150101_151050-1

Dagen da det liksom skal smelle…

Jeg har aldri vært så fan av nyttårsaften.
Det bygger seg opp så mye «YAHOOO, FEEEEST, PARTY, HURRA, GRATULERER-FAEN-MEG-MED-DAGEN» at jeg alltid blir skuffa. En spontan fest, ut av det blå, har alltid blitt mer suksess for meg.
Vel, etter turen i går, der jeg faktisk fikk sett disse ville papegøyene som er grunnen til at jeg er her, så har jeg begynt å brygge på noe forkjølelsesgreier.
Mr Bartender er også syk, han holder senga, så da var det bare å fortsette å legge planer om ensom trasking i gatene og kose meg som før.
Beina og ryggen er mye bedre, så jeg så en film til frokost, hoppa i dusjen og unna meg denne gangen – en taxi.
FY FADER så deilig det var, MEN stressende.
Tuting hele veien, du liksom MÅ prate med sjåføren (hvorfor, hvorfor???), han prata så ghetto-engelsk at jeg ikke forsto en dritt, jeg forsøkte meg på en fransk aksent, så han skulle forstå at jeg var en overlegen franskfaen av en turist.
Det funka.

Jeg tipset han ekstra for å gjøre opp for meg.

Vel, ble kjørt til Pier 39, traska litt rundt der.
Turist-felle, selvsagt, men helt ok.

20141231_122117

20141231_122335

Jeg sjekka ut muligheten for å se Alcatraz, men køen var så jævlig lang at jeg slo fra meg den tanken.
Jeg gikk heller ut på spissen av Pier 39, tok et bilde, og tenkte – kaaaanskje en annen gang.

20141231_122734-1

Sikksakk-teorien Heidi anbefalte før avreise, har fått meg akkurat dit jeg vil, hver gang, så planen i dag var å ta taxi til Fisherman`s Wharf, gå sikksakk gjennom Little Italy, få i meg noe pizza, utforske North Beach litt mer, for så å havne i kjente gater i Chinatown.
North Beach er vel det stedet jeg liker best, men når jeg gikk der ville jeg bare mer og mer ha spicy kinesisk mat – som alltid, og siden jeg ikke var spesielt sulten tok jeg meg tid og gikk ekstra sikksakk.
En ensom japansk fyr så veldig «lost» ut, han kom bort å begynte å gestikluere veeeeldig sikksakk-mønstre og jeg forsto straks hva han ville.
Jeg hjalp han med veien til Lombard Street, og fortsatte videre.
Plutselig begynner man å høre subbelyder, du vet, sånne subbelyder man hører av folk med slitne flippfloppere.
DA, da vet man at man er i Chinatown igjen.
Jeg gjorde et nytt forsøk på å finne disse «lam på pinner som fikk meg til å dø litt», men jo mer jeg går i Chinatown, jo større og mer likt blir det.

20141231_134116-1
Det lukter altså så sinnssykt digg i den bydelen, man blir straks sulten og finner et sted å sette seg ned.
Jeg trodde jeg fant et sted som var litt rolig, men det var stappfullt, jeg ble skvisa inn ved disken, jeg ble glad, en eldre amerikansk dame ble det samme, hun fikk et glass vin som hun syntes var alt for stort, jeg sa at i Norge hadde jeg dødd av glede om jeg hadde fått så fullt glass, hun likte Norge, hun drev med fornybar energi, vært i Norge of course, på Statkraft og Nobelinstituttet, ville se mer av Norge, jeg foreslo ALT ANNET enn Oslo, hun forsto, hun ga meg noen hint om kirker og kunst jeg burde se i San Fran, jeg er ikke i kunst og kirke-humør (men jeg sa; YES! GREAT!), vi ønsket hverandre godt nytt år og vips – så hviler jeg beina på rommet med en six-pack, is-bit-style og venter på å finne ut av om jeg gidder å gjøre noe kl 24:00.
Det er fortsatt 8 timer til.

Godt nytt år!

20141231_152046-1

Bitteliten guidet tur…

I går fikk jeg endelig fingeren ut av rævva og fikk gått meg en liten tur etter mørketid.
Ikke langt – ærru gææææær`n, men rett rundt hjørnet.
Var så sulten at jeg måtte, var såpass våken at jeg klarte.
Vel, der har jo en gullgruve liggi å venta på meg i en uke.
En deilig, ekte, sjarmerende, småharry «diner.»
Jeg fikk sett inn vinduet, JAAAA, det var table-service.
Det betyr at jeg kan bestille i fred, ikke måtte oversette engelske matord SÅÅ PÅ SPARKET (faen så stressa de er på å få bestillingen unnagjort i dette landet/denne byen.)
Jeg ble satt ved disken, og så enkel som jeg er, så syntes jeg jo det var kjempegøy.
Service gikk fort, Johnny Cash var på høytalleranlegget, jeg fikk deilig fish og chips, de tok kort – god natt.

20141229_181608Dagen etter hadde jeg en avtale om en bitteliten guidet tur med Mr Bartender.
Han har forstått at brune ølpubber er midt i blinken for meg og visste om et sted som garantert falt i smak.
En liten gåtur gjennom litt park (slik at bikkja fikk løpt litt), gjennom niffi nabolag, bedre nabolag osv….. Så kom man til: Tornado. 
Flere nordmenn har visst også vært der, like the fabulous Mr Imseth.
(De Eldre; Mr Imseth er faren til noen venninner av meg som lager supersterk chili til meg en gang i året hvis jeg maser lenge nok. Også ser vi Blues Brothers.)
Vel, stedet falt i smak, vi kunne ta med bikkja og hamburgere inn, det var kul musikk og en kjempeartig bartender.
Jeg likte meg.
20141230_135709

20141230_135731

Noen timer etter dette, noen øl og en og annen samtale om hva som er likt og ulikt mellom mexico, Norge og USA, så var det å hente seg litt takeaway fra en pakistansk lokal stappfull sjappe, et sted man helst ikke går alene (og siden jeg ikke gikk alene – så havna vi der.)
Maten var knall, prisene ble endelig litt normale (ja, jeg syntes det er dyrt i denne byen i forhold til hva jeg trodde det skulle være.)
Så da er det et glass vin, shish kebab med nanbrød i senga på hotellet, en film og natti natt.
Denne natten tror jeg at jeg skal få sove sånn passe normalt. Etter EN JÆVLA UKE begynner rytmen å bli lokal.
Jaja.

Snakkast.

Chinatown, Zoltar og en dag på «flata»…

Jeg har virkelig ikke fått dreisen på dette sovegreiene.
Jeg sliter nok som det er i Norge, i min egen seng, i normal tidssone, så jeg er fortsatt totalt ødelagt.
Sovepillene fungerer ikke heller, så her er det bare å vente tålmodig.
I «dag» sovnet jeg kl 7 om morgenen, fikk sove til kl 11, og føler meg nesten som et nytt menneske.
Veldig synd det der, men jeg får ikke gjort så mye med det.

Vel, tok en tur til Chinatown i dag også. Jeg liker det stedet.
Det er kun 10 minutters gange fra hotellet, og siden jeg er en stor fan av asiatisk mat (stekt sådan), så blir det noen turer dit.
Siden jeg var sulten som en motherfucker, så tok jeg enkleste vei.
Grant Avn. går rett fra hotellet og støter på Dragon Gate, som er «portalen» til Chinatown.

20141229_120322

Det var var litt surt vær i dag, sola står på, joda, men det blåser litt friskt.
Jeg hadde planer om å kose meg med boka mi i sola, men droppa det.
Det er dessuten nesten ikke benker å finne heller.
Dette gjelder for alle de stedene jeg har vært (og nå har jeg snart gått på kryss og tvers over hele byen.)

Jeg forsøkte å finne den restauranten som hadde «lam på pinner som fikk meg til å dø litt», men det var ikke så enkelt.
Jeg gikk en litt annen vei i dag, en litt flatere vei, og selv om jeg surra rundt i noen kvartaler, så hadde jeg ikke flaksen med meg.
MEN, det er jo selvsagt ikke noe problem. De lager jo mat andre steder i bydelen også.
Jeg endte opp på en bitteliten sjappe, fikk i meg en øl og «pekingstyle spareribs over rice», jeg døde ikke like mye som sist, men det var helt ok.

20141229_131729

Planen var å gå gjennom hele Chinatown til jeg skulle støte på Pier 39 og Fishermans Warf.
Jeg tror jeg bare vare noen kvartaler unna, men så støtte jeg på en bakke. En bratt bakke.
Ikke faen. IKKE FAEN om jeg skulle klatre noen bakker i dag.
Jeg snudde og gikk heller sikksakk tilbake til nabolaget mitt.
I dag unner jeg meg en «dag på flata».
Jeg tenker heller jeg kan ta bussen bort i morgen. Den går rett utenfor her og jeg tror det skal være VELDIG enkelt å komme seg av på rett sted. Fishermans Warf er jo «the big tourist-trap» sammen med Golden Gate.

Jeg er jo stor fan av filmen «Big», som jeg så for noen dager siden, og jeg ble jo helt ellevill av glede når jeg fikk se Zoltar.
Jeg turte ikke putte på penger, jeg turte ikke ønske meg noe rart.
Jeg VET jo at den maskinen fungerer!!!
Vel, jeg ble glad igjen, jeg tilga San Fran for å ha en haug med bakker.
Nesten…..

Jeg har sett mange sjapper som kaaaaaaaaaaanskje kunne hatt en Mogwai å selge også.
Meeeeen jeg tør ikke gå ned i kjellere – der er jo der Mogwai selges.
(Til De Eldre; dette er referanser til filmen Gremlins. )
20141229_121053

O oookaaaay, det blir en rolig kveld.
Noen øl og film på rommet før en middag skal fortæres.
Ryggen er vond, beina er vonde, jeg er trøtt og fornøyd med dagen.
I morgen har jeg blitt bedt med ut for å sjekke noen kule ølpubber med enmillionfirehundretusenogsøtti kraner.
Like greit å lade litt opp til det.

Snakkast…

Fridag…

Etter noen dager med veldig masse trasking, tenkte jeg at jeg skulle ta en helt rolig, henge & slenge-dag.
Jeg fikk en fin liten guidet tur av Mr Bartender i går kveld, så jeg fikk oppleve litt nattliv.
Det var visstnok en danske som hadde et bra sted i nærheten, så vi stakk hit.
F
antastisk lokale og en kjempefin øl-meny.
Jeg har blitt advart mot strøket baren ligger i, men må si at jeg ikke helt forstår det.
Jeg syntes stemningen ute i gata var akkurat lik som på andre steder.
Så – i dag har jeg forsøkt å sove litt. Jeg sliter fortsatt med det.
Jeg tok en liten tur ut døra for å nyte litt sol og bok i parken som ligger ett ved.

20141225_142124

Det har vært kjempedeilig med en fridag.
Jeg har såpass mange dager igjen her, og beina mine er så såre, så jeg tror jeg må legge opp dagene med litt mindre trasking.
Anyways, da blir det bare en liten tur på butikken og for å fylle opp rommet med mer brus & Twix, få i meg litt mat, så ta noen flere filmer på rommet.
Jeg møtte en norsk familie på Annabells i går, mens jeg venta på at bartender skulle jobbe ferdig skiftet sitt, og de hadde vært på Pier 39.
De sa det var masete der, men jeg må liksom bort for å se.
Mye mulig jeg gjør det i morgen. Ta en buss bort, traske litt og kanskje gå hele veien hjem.
(Vi får se på det, nå veit jeg jo at det blir en skikkelig fjellgeit-økt….)

Snakkast.

Peace love & happiness…

Får å komme skikkelig i stemning til dagens eventyr, varmet jeg allerede opp i går kveld, med filmen «The Doors.»
Dagens mål var med andre ord; Haight-Ashbury.
Som stor fan av planlegging, var dette selvsagt en av de 3o filmene jeg lagret på pc`en før avreise.
Til De Eldre;
The Doors er et band dere bør vite mer om enn meg, men siden dere er «stræææite» og mye mulig ikke har det, så har jeg, deres datter, brukt maaaaaaange timer, år og kvelder på å være forelsket i en død mann ved navn, Jim Morrison (spilt av Val Kilmer, som er et helt annet kapittel ang. mine forelskelser.)
Jim var mannen som var ansvarlig for at jeg gikk med svart skinnbukse deler av det glade 90-tallet. (Jeg skal si det for dere; HERREGUD!)
Unge & dum – jeg elsker det!

PS. Jeg HAR vært «stræææit» i over 10 år nå assa, mamma, men denne mannen, musikken og stemningen vil aldri helt forlate dette systemet.
There will always be a little hippie inside me.
A hippie that now, only drinks beer, and go to bed at 10 pm.

Vel, jeg tok en dum rute for å komme dit (Haight-Ashbury), jeg visste det var dumt før jeg begynte på ruten, men etter nok en natt uten mer enn 2-3 timer søvn, orket jeg ikke tenke så mye og tok den enkleste navigeringa jeg kom på kl 11.
Fulgte Market Street til jeg fant Haight Street, (Heidi har advart meg mot å ikke bruke Market som navigering, men når du er en zoombie, så blir det sånn. Beklager Heidi, men jeg har mange dager igjen på å gjøre det riktig.)
Så gikk jeg bare helt til jeg bumpa på Ashbury Street. Du vet, hjørnet over alle hjørner.
Det var skuff. Skuff hele veien til banken.
Det lå strødd rundt med folk som ikke hadde stått opp (klokka var nå ca 12), de hadde ikke giddi å finni et hjørne, krok, tre, busk eller noe som helst. De bare lå strødd på fortauet, jeg måtte gå sikksakk.
Lite sjarm, med andre ord. Det meste var stengt også, men jeg fikk traska litt og tatt noen få bilder.
Det var ikke fristende å flekke opp en mobil til 5000,- for å ta bilder i det strøket.
Jeg gadd ikke provosere frem et ran.

20141227_114341

20141227_114931

Jeg gikk forbi Buena Vista Park, den eldste offentlige parken i San Fran, men tenkte som så – hvis folk ligger strødd i gata her, så ligger de sikkert i tårn i den parken.
Jeg sto over et planlagt besøk.
Vel, jeg har nå vært der, i det kjente hjørnet. det er helt ok, men ikke fantastisk.

Turen gikk så videre til Fillmore Street. Tenkte jeg skulle følge den til jeg kom til Post Street og Japantown.
Da ble alt straks mer trygt, rent og hyggelig.

20141227_130012

Jeg satt meg ned å nøyt litt sol og en Pepsi  på Japantown Peace Plaza.
Jeg var på dette tidspunktet så jæææææææææææææææææææææææææææææææææææææææævlig sliten i beina og ryggen at jeg ikke orket å sightse noe mer. Jeg tok den veien som førte meg til kjent strøk og dermed til hotellet.
Post Street kræsjer med Union Square – vips så satt jeg på Annabell`s og took en burger og en pils.
Jeg har ikke fått rota meg til å stikke dit for å ete middag.
Jeg har vært så innihampen sliten at jeg har liggi flatt ut på rommet, drukket vin, sett film og spist Twix.
Men i dag ble lunch inntatt der.
Bartenderen fra første kveld var på vakt, like blid for å se meg som sist, og han spurte hva jeg hadde opplevd.
En liten oppsummering ble gitt, og så spurte han om jeg ikke skulle ta en tur til vindistriktene.
Jeg sa at det hadde vært morro, men at jeg ikke ville slikt alene.
Come with me!, sa han.
Annabells skal stenge 1. januar for ombygging, så han hadde 8 dager uten en dritt å gjøre.
Jeg foreslo 2. januar, min bursdag, og da ble han jo selvsagt så glad at en date ble laget,.
Så får vi se da – om den mexikanske DJ-bartenderen bare har det i kjeften, eller om jeg faktisk skal være så heldig å få en guide/kompis med til vinland, dagen før jeg drar hjem.

Nei, klokka er kun 16:00, så jeg tenkte jeg skulle ta en tur på kino og se Hobbiten.
Kinoen ligger et steinkast fra hotellet.

Beklager få bilder, men det har ikke vært så mye spennende å ta bilder av i dag.
Jeg skal vel snart ta en dag fri og sitte på taket av en sånn buss som kan kjøre meg rundt hele byen – får heller ta igjen da.

Snakkast.

Fire drill!

Det er 3. gang jeg opplever brannalarm på hotell i utlandet.
Som norsk skoleelev og arbeidstaker, så har man vel aldri helt respektert lyden av brannalarm.
På skolen var det «friiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii» på jobben er det «røykepause».
Jeg husker, pappa, at du var litt forbanna på det en gang og ville/eller gjorde det slik at det skulle bli en litt mer spenstig brannøvelse på skolen til brutter.
Vet ikke om det skjedde, eller om det er barneørene mine som husker feil, men jeg mente det var snakk om litt røykbomber, om hvor kult det hadde vært å fått folk til å svette litt ekstra.
VEL, det sitter i meg at brannalarm aldri er noe farlig, men sammtidig er jeg en av de som tar brannøvelser SKIKKELIG seriøst.
Jeg lukket vinduet, sjekket at alle dører var lukket, jeg løp ned trappene, folk sa at det ikke var brann, jeg dreit i de og sa på perfekt engelsk (for å høres viktig ut) at «jeg har datet en brannmann og går ikke inn før en uniformert har sagt at det er greit».
Da løp flere ut.
Jeg lo litt, bemerket meg at INGEN røyket, spilte online sjakk og beundret de sinnssykt tøffe brannbildene de har i San Fran.
Og ja – det hører mer at jeg fortsatt er døgnvill, jeg er våken 20 timer i døgnet, jeg sov ikke, jeg drakk vin og så en dokumentar av Janis Joplin på YouTube.

20141227_03360920141227_03371920141227_034236

20141227_034329

20141227_034713

Det morsomste var jo at alle sto å ventet på heisen for å komme seg på rommene.
Laaaange køer.
Jeg bor i øverste etg. – 8. Gikk trapper og tenkte – dette var klatredagen over alle klatredager.
Tipp topp stemning 🙂

Endelig – denne dagen har jeg gledet meg til i mange år.

Hele grunnen til at jeg egentlig sitter her i San Fran, er en dokumentar jeg og Kenneth kom over når vi var hekta på papegøyer.
The Wild Parrots of Telegraph Hill. Utsnitt av den kan du se her. (Beskjed til De Eldre, dere vet hva en hyperlink er? Når dere trykker på «her», som har annen farge, kommer dere direkte til den. Ok…)
Vel, jeg ble så fascinert at naturen, trappene, papegøyene og ALT egentlig, så jeg bestemte at dit SKULLE jeg.
I dag var dagen.
Jeg kom meg ut av hotellet kl 10 og klatret opp bakkene langs ruta til Cable Cars, Powell Street, forbi Union Square, til jeg kom til Chinatown. Det fine med jæææævlig bratte bakker, er at man får hele strekningen for seg selv.
Det er selvsagt en og annen bitteliten gammel asiater som også klatrer, men that`s it.
Jeg fant en restaurant som hadde både kinesisk OG amerikansk tittel (av et slag), så jeg følte at det var stedet jeg turte å gå inn.
Jeg hater jo å gå inn på ukjente steder, men følte at dette skulle jeg tørre.
Jeg bestilte «lam på små pinner» og det var så godt at jeg nesten døde.
Jeg skal definitivt spise i det strøket igjen.

20141226_114618Den eneste grunnen til at jeg forsto jeg var i Chinatown, var at skiltene var på kinesisk. Det er så mange asiatere OVERALT i San Fran, at til og med koreaneren jeg delte Air Port Pick-Up med, spurte sjåføren «er vi i Chinatown nå, det er så mange asiatere her».
Vi var laaaangt unna.

20141226_123612

Her spretter det sikkert ping-pong-baller ut av damer uten klær.
Det så litt stengt ut, så jeg gikk videre…

20141226_123947Fra Chinatown til Telegraph Hill gikk jeg bare sikk-sakk uten mening.
Glodde og koste meg.
Jeg liker byer som har et hav å navigere etter.
Da klarer til og min kvinnelige GPS å fungere.
Legger du til at byen er lagt opp i rutemønster, slik jeg bygger mine byer i Sim City, da har jeg det bra. (Info til De Eldre; Sim City er et dataspill der man bygger byer og leker Gud. Det er et av mine favoritt-spill, som jeg har «sløst» bort en HAUG med timer på.)
Jeg klarer aldri å forklare hvor forelsket jeg er i symmetri.
Vel, jeg kom akkurat dit jeg skulle, på første forsøk, uten kart, og opp til dette DYRE strøket skulle jeg.

20141226_125130Nå er jeg farlig nærme målet.

20141226_125837

20141226_125919

Er man heldig er det her man kan se/høre de ville papegøyene.
Jeg hadde ikke flaks, de har tatt juleferie, eller så var det min pesing etter luft (jeg har RÆVVA kondis), som skremte de bort.

20141226_130314Hippie-folk pynter selvsagt til jul med dyr av ståltråd.

20141226_130503Noen hippier har sikkert tjent noen kroner på kreativitet og fått seg fasjonabel hage.
Her skulle jeg gjerne bodd.

20141226_130845

Prøver meg på en panorama-view ut over haaaaaaaaaaaaaaavet og Yerba Buena Island.

20141226_131727

Når jeg var ferdig med å være fjellgeit, hadde jeg lagt en plan om å følge Lombard Street helt der den blir, du vet, sikk-sakk.

1Jeg trodde jeg nå var ferdig med å klatre. Jeg trodde at «denne veien går nedover, det er passende nå».
Nope – Lombard Street må også klatres. FY FAEN som man må klatre.
Jeg tenkte at det MÅTTE være en pub helt øverst. Han kunne solgt en munnfull øl for sikkert 10 $.
Vaaaaaaaaaaaaaar det en pub der?
Nei.
Det var litt vrient å få noe bra bilder. Det var titusenfirehundreogåttiåtte andre folk der, og jeg er bare ikke en person som brøyter meg frem og sier «HEY, move guys, I need a picture for my mum.»
Så det ble bare dette: (tårnet i bakgrunnen var der jeg kom fra. Toppen av Telegraph hill.)

20141226_134053Men jeg fikk jo også sett virkelig porno.
Sånn som dette:

20141226_132518
20141226_135011

Min type stol:

20141226_135405Vel, etter sikksakken i Lombard Street, begynte jeg å gå sikksakk for å komme meg ned til kjent strøk.
DER bomma jeg kraftig.
Jeg kom til et skikkelig skruffy strøk med en haug med uteliggere, sagge-afroamerikanere (politisk korrekt nå, Heidi?), men allikevel følte jeg meg ganske trygg.
De fleste bare sitter der, noen synger, andre banner, men de både synger og banner mest til den andre personen som bor i hodet sitt, og jeg følte jeg kunne løpt fra alle sammen, så jeg syntes egentlig bare det var helt ok og oppleve det også.
Her var det i alle fall en pub som hadde øl.
Jeg fant en som hadde såpass åpen dør at jeg kunne se at det kun satt en gammel mann der, uten tenner SELVSAGT, og benka meg ned i baren.
Jeg bestilte bartenderens favoritt, han spurte hvor jeg var fra, Norge er jo alltid en suksess å si, han måtte bare ta en pause for å røyke seg en joint, kom inn igjen og helte opp en øl til seg selv.
Jeg BLIR SÅ GLAD av sånt.
En hyggelig fyr, sikkert 30 år. Han mente jeg bodde i et mye bedre strøk enn jeg satt i nå.
Det tror jeg han hadde rett i.

Vel, jeg fortsatte sikksakk-teorien min og havna plutselig på Union Square igjen.
Veldig kjekt å ha såpass synlige holdepunkt å navigere etter.
Der fant jeg en fin saksofonist som holdt meg med selskap og musikk en stund.
Jeg fikk han til å spille litt jazz og fikk ikke sagt Ornette Coleman ferdig, før han begynte.
Mamma – sånt er farlig. Jeg fikk lyst til å bli igjen da.
Han het Justin, men var litt lav.
Så det ble noen dollars i koppen hans, og jeg gikk videre.

20141226_145450Vel, da har jeg gått over 1 mil i dag også og forbrent lunchen jeg spiste i Chinatown.
Jeg fant en matbutikk, handlet øl og vin, og nå sitter jeg å hviler litt til det blir middagstid igjen.
Den kommer jeg nok til å spise på nabo-pubben, dere vet, der jeg spiste første kveld.
Nå blir det en liten film i senga med noen kalde pils.
Det er ikke kjøleskap på rommet her, men de har en ismaskin og bøtter rett utenfor døra mi, så da lagde jeg bare en sånn løsning og later som jeg har fest.

Snakkast.

20141226_155302

Joda, jeg kom meg opp av senga…

Det er knallvær. Sol sol sol.
Det går helt greit å gå i bare genser – så lenge man står i sola.
Frisk vind i skyggen, med andre ord.

Jeg fant en butikk som jeg fikk alt jeg trengte i, vin & snacks, så da er den biten i boks.
Etter at det var plassert på rommet tenkte jeg at jeg skulle finne sjakklubben min.
Jeg bomma på 2 kvartal, så jeg endte opp på Union Square og fikk tatt et bilde av juggel-treet de har pyntet.
Bildekvaliteten er rævva, siden pc`en ikke vil lese minnekortet, så jeg har trixa og mixa litt.
Godt jeg fant ut det med en gang…
Dette er sikkert mye finere når det er mørkt, så jeg får se om jeg gidder å ta turen dit ved en senere anledning.

Juggel-tre

20141225_123405-1

Litt finere tre. Deilig å se blomster igjen.

20141225_122855-1

Jeg bompa plutselig borti disse Cable Cars som San Fran er så kjent for.
Jeg hadde jo tenkt til å benytte meg av den en gang, men når jeg så den jææææææææææææævlige laaaaaaaaaaaaaaaange køen, mista jeg lysten.
1 times kø (pluss pluss) med tålmodige asiatere – DET gidder ikke jeg.
Jeg fant heller en benk i sola og glodde litt.

20141225_122927-1

20141225_143056

20141225_143040

Jeg fant en sjappe som det sto TAD`s Steaks og tenkte at det var passende lunch.
Hadde jeg visst hvordan det var der, hadde jeg ikke gått inn.
Jævlig masete, stell deg i kø ved kassa og host opp FORT hva du skal ha.
Betal – få en dings som lyser rødt, og når den vibrerer som et helvete og lyser grønt, ja da går du til kassa og henter maten din.
Jeg er en person som liker å glane i menyen i fred ved et bord.
Table-service, ja takk.
Men jeg fikk da en steak og en øl, så var det jo bare å krysse av for at jeg ikke drar dit igjen.
Lunch på TAD`s Steakhouse

20141225_143404

Jeg gikk en tur ned til «brygga» for å finne ut hvor jeg evn. skal stå å se fyrverkeri på nyttårsaften (hvis jeg tør å bevege meg ut på den tiden.)
Denne parken her skal være midt i blinken:

20141225_135322

20141225_135450

Nei, i dag har jeg gått over 1 mil i følge Walklogger på mobilen.
Da blir det nok litt QI i senga til middagstider.

Snakkast.

1. juledag – kommer jeg meg ut av senga???

Jeg forsøkte alt jeg kunne å avslutte dagen etter Flåklypa, men rødvinen gjorde meg så lun og glad, så jeg måtte innom en film til. Jeg har mitt standard-repertoar som jeg må gjennom hver juleferie.
«Big» måtte sees før jeg skulle lalle.
Sovepille ble inntatt kl 24:00, men SAMME når jeg legger meg, SAMME hvor jeg er, og nå tydeligvis, SAMME hvilke døgnrytme jeg er i – skal jeg våkne kl 4:00 (nå også local time).
Da var det bare å starte dagen med å få vekslet til seg singel dollars og hamre løs på snack-maskinen i kjelleren. Cola og Twix – helt ok julefrokost for meg det.
Særlig når jeg ser alt det ribbehælvettttttte folk legger ut på Facebook.
Jeg har en halv flaske rødvin på senga, jeg har nettopp sett «Hjelp, det er juleferie» og nå skal «Gremlins» underholde meg før en dusj og en liten morgentur i nabolaget.

Jeg elsker utseende på hotellet mitt.

The Mosser

Ankomst – dag/natt/kveld – whatever. Døgnvill….

Ja-a, da sitter jeg her i San Francisco som en konsekvens av at jeg kjedet meg i sommer mens grillen skulle få gode nok glør til biffen.
Grill er bra!

Mutter & fatter (fra nå av kalt De Eldre) – jeg lever, flyet kom vel frem, airport pick-up fant The Mosser, og sannelig fikk jeg ikke nøkkel til rommet også.
Alle flybytter gikk greit, men det var stressende. Å gå gjennom sikkerhetskontroll og bli stoppet fordi de trodde sjakkbrettet mitt var en laptop (av et slag) HVER gang, var litt kjedelig. Sånt tar tid.
Men når alt kom til alt, så digga jo alle brettet, de ville se brikkene og sa at «ohhhh, chess is a wonderful game».
Så på en måte var det jo greit.
Brettet får nok ligge i innsjekket bagasje på vei hjem.

Jeg var SVÆRT heldig på de lange flyøktene.
Til London fikk jeg en hel rad alene – null unger i nærheten og gratis avis.
Til LA satt vi 2 i en 3-rad og hadde god plass. Hun som satt innerst begevet seg ikke på 11 timer, så jeg ble litt sjokkert.
Det er jo veldig lite amerikansk å holde kjeft og ikke bevege seg/gjøre noe ut av seg osv, i en så lang periode.
Jeg likte det.
Ved siden av meg i midtgangen derimot, der satt den en musiker som greide å fortelle hele sin livshistorie innen take-off.
Det var visstnok mannen som spiller fløyte-ting i maaaaaaaaaaaaaaaaange filmer. Pedro Eustache.
Hadde visstnok nettopp spilt på Wembley for 6000 folk med noen VEEEEEEEEEEEEEEELDIG kjente (of course).
Jeg merket jeg ble lei etter 5 minutter og satte på film nr 1.
Så 5 filmer, 2 måltid, masse hvitvin senere – så var det myk landing.
Helt ok.
Flyet til SanFran var stappet, men det tok bare 1 time, så det var som en liten taxy-tur.

Klokka er nå åtte på kvelden, jeg har spist deilig pizza med karamelisert løk (noe jeg selvsagt skal begynne med selv), fått i meg 2 øl (på en sånn bar der du sitter ved disken og ser ensom ut.)
Pubben tilhører hotellet, selv om den ligger ved siden av, så jeg fikk kjøpt en flaske rødt, som jeg fikk drasse med meg på rommet.
Bartender ble fra seg av glede fordi jeg kom fra Norge.
Han hadde jobbet med dattera til Prinsesse Ragnhild (som har ført han bak lyset med noen skrøner), jeg lot som at alt han hadde fått høre var sant, han spanderte øl på meg og vi ble vel begge fornøyde med det møtet.

Vinen er nå åpnet, en dusj er tatt, pysjen er på og Flåklypa Grand Prix ligger å venter – så får vi se hvor mye interessant jeg gidder å gjøre i morgen.
Jeg har på følelsen av at det blir en slapp dag i senga med innslag av snacks-shopping.

Jeg har vært våken i 26 timer, fungerer fortsatt.
Tommel opp, tipp topp.

Hilsen fra knøttlite, men søtt rom.

Rommet